Rolf Jacobsen – A Velhice

Agradam-me os mais velhos.
Sentam-se por ai e olham-nos e não nos veem
e sempre metidos em si,
como os pescadores nas ribeiras dos grandes rios, imóveis como pedras
sob a noite estival.
Agradam-me muito os pescadores nas ribeiras dos rios e os velhos e os que saem à rua após uma longa enfermidade.

Têm algo nos olhos
que o mundo já não vê,
os velhos, como convalescentes
cujos pés ainda não são suficientemente fortes e seguros
e com a face pálida e anteriormente febril.

Os velhos
que voltam a ser eles mesmos lentamente
e se dissolvem lentamente,
como o fumo, e imperceptivelmente se transformam
em sonho
e luz.

Hemmelig liv, 1954

Trad : Amadeu Baptista

Se este espaço lhe é valioso, considere apoiar o site iniciando suas compras pela Amazon através deste link — você não paga nada a mais, e ajuda a manter a poesia viva.

Alderdommen

Jeg holder så mye av de gamle.
De sitter og ser på oss og ser oss ikke,
og har nok med sitt,
som fiskere langs store elver, stilt som en sten
i sommernatten.
Jeg holder så mye av fiskere langs elver
og de gamle og de som kommer ut etter lang sykdom.
De har noe i øynene sine
som man ikke ser mer,
de gamle, som rekonvalesenter
som bena ikke er riktig stødige under ennå
og bleke panner som etter en feber.
De gamle
som så langsomt blir seg selv igjen
og så langsomt går i opløsning
som røk, ingen merker det, de er borte
inn i søvnen.